Selvmord, selvskading, overdose, vold og overgrep

I september 2020 la Regjeringen fram sin handlingsplan for forebygging av selvmord for perioden 2020-2025.[1] Handlingsplanen styrer etter en nullvisjon for selvmord som skal gjelde for hele samfunnet og i alle sektorer. Tiltakene i handlingsplanen skal bidra til bedre forebygging og mer systematikk i arbeidet med selvmord, tidlig og god hjelp for personer i selvmordsrisiko, bedre hjelp til etterlatte ved selvmord og økt forskning, kunnskap og kompetanse om selvmordsforebygging.

Planen inneholder seks mål med tilhørende tiltak:

• Mål 1: Systematikk og helhet i det selvmordsforebyggende arbeidet
• Mål 2: Trygg kommunikasjon om selvmord
• Mål 3: Begrenset tilgang til metode for selvmord
• Mål 4: God hjelp og gode behandlingsforløp for mennesker i selvmordsrisiko
• Mål 5: Umiddelbar og langvarig oppfølging av etterlatte ved selvmord
• Mål 6: Bedre forekomsttall, økt forskning, kunnskap og kompetanse om selvmords-forebygging

Sommeren 2017 lanserte Helsedirektoratet nytt veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord[4]. Dette materiellet gir kommunene råd og anbefalinger for blant annet forebygging av selvskading og selvmord, organisering av arbeidet, samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten og hvordan lokale tjenesteytere og aktører kan avdekke, komme tidlig inn og følge opp personer som selvskader og er utsatt for selvmordsrisiko. Veiledningsmateriellet er basert på følgende hovedprinsipper:

• Forebygging, avdekking, behandling og oppfølging av selvskading og selvmordsforsøk bør gis tydelig prioritet og klar forankring i tjenestene.
• Kommunen bør utarbeide plan/delplan for forebygging av selvskading og selvmord.
• Det bør sikres aktivt oppsøkende hjelp der det er behov.
• Kommunen må sikre likeverdige og tilgjengelige tjenester for alle pasienter og brukere.

RVTS-ene lanserte høsten 2020 en ny ressursside som kan være til nytte i kommunenes arbeid med forebygging av selvmord og selvskading: https://kommunalhandlingsplan-mal-selvmord.no/. Her kan kommunene få hjelp med å utarbeide og iverksette sin kommunale handlingsplan om selvmord og selvskading.

Som beskrevet i kunnskapsoppsummeringen publiserte vi i 2023 en fagfellevurdert artikkel i tidsskriftet Suicidologi med tittelen "Kartlegging av arbeidet med selvmord, selvmordsforsøk, overdoser og selvskading i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid i perioden 2015-2022"². Her sammenstilte vi data fra kapitlet om selvmordsoppfølging i IS-24/8 over de siste åtte årene. Temaene inkluderte blant annet om tjenestene har etablert skriftlige rutiner for håndtering av ulike situasjoner, hvordan de involveres etter selvmordsforsøk, bruk av veiledende materiell som er utviklet for kommunene, ivaretagelse av pårørende og om de gjennomfører kompetansehevende tiltak innen selvmordsforebygging.

I sammendraget av artikkelen skriver vi at resultatene viste at noen kommuner har kommet langt, mens andre har en lengre vei å gå for å få på plass planer, rutiner og prosedyrer. Kommunene må først og fremst øke kompetansen blant de ansatte på disse temaene, og forbedre samarbeidet med spesialisthelsetjenestene. Selv om fagpersoner oppga knapphet på ressurser som hovedutfordring, er det i dagens arbeidsmarked vanskelig å se at kommunene skal få mange flere ansatte i årene fremover. Dermed blir det viktig å få til god organisering av tjenestene og etablere gode sammensetninger av tverrfaglige team og utnytte fagkompetansen som finnes i kommunene på tvers av tjenestene. Vi påpekte at det er en stor oppgave for kommunene å skulle styrke forebyggingsarbeidet samtidig som de ivaretar og følger opp mennesker med alvorlige og kroniske psykiske lidelser og/eller rusproblemer med store tjenestebehov. De samme spørsmålene er inkludert i datainnsamlingen fra 2023, som presenteres i neste delkapittel.

[1]https://www.regjeringen.no/contentassets/ef9cc6bd2e0842bf9ac722459503f44c/regjeringens-handlingsplan-for-forebygging-av-selvmord-2020-2025.pdf

[2] https://www.regjeringen.no/contentassets/3ca981a7408c4491a67a77f85d469e89/arsrapport-etter-andre-driftsar-for-handlingsplan-for-forebygging-av-selvmord-2020-2025-ingen-a-miste-.pdf

[3]https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Handlingsplan-for-forebygging-av-selvmord-og-selvskading-2014-2017/id758063/

[4]https://www.helsedirektoratet.no/tema/selvskading-og-selvmord

I 2023 er følgende spørsmål inkludert i kartleggingen:

• Hvordan er kommunalt psykisk helse- og rusarbeid involvert i oppfølgingen etter vold, selvmordsforsøk eller pårørende/etterlatte etter selvmord?
• Gjennom deltakelse i psykososialt kriseteam/annet kriseteam
• Involveres gjennom oppfølgende virksomhet
• Involveres om bruker tar kontakt
• Involveres om andre tjenester tar kontakt
• Involveres om det kommer en henvisning
• Involveres på annen måte, hvordan?
• Har kommunen/bydelen etablert skriftlige rutiner/prosedyrer for:
• Oppfølging av personer etter selvmordsforsøk?
• Oppfølging av etterlatte etter selvmord
• Samarbeid med spesialisthelsetjenesten for oppfølging ved utskrivelse etter selvmordsforsøk?
• Samarbeid med spesialisthelsetjenesten for oppfølging ved utskrivelse etter utøvelse av vold eller overgrep?
• Oppfølging av personer med selvskadingsproblematikk?
• Forebygging av overdose?
• Oppfølging av personer etter ikke-dødelig overdose?
• Oppfølging av personer som har vært utsatt for vold og overgrep?
• Oppfølging av personer som har utøvet vold
• Oppfølging av personer som har utøvet seksualisert vold
• Oppfølging av barn og unge som utøver skadelig seksuell atferd mot andre barn og unge
• Oppfølging av innbyggere med psykisk utviklingshemming? (nytt i 2023)
• Oppfølging av innbyggere med demens eller nedsatt kognitiv funksjon? (nytt i 2023)
• Å utføre voldsrisikovurdering og voldshåndtering hos personer med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer som mottar kommunale tjenester?
• Har kommunen/bydelen gjort seg kjent med det veiledende materiellet om forebygging av selvskading og selvmordsforsøk?
• Har kommunen/bydelen lagt en plan for å gjøre dette materiellet kjent for relevant helsepersonell?
• Har kommunen/bydelen et system for håndtering av vold i nære relasjoner?
• Er kommunalt psykisk- helse og rusarbeid direkte involvert i kommunens/bydelens arbeid med å forebygge vold i nære relasjoner?
• Hvordan er dere involvert?
• Har kommunen/bydelen registrert noen økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene?
• Dersom dere har kommentarer til svaret, skriv her:
• I hvilken grad har kommunen/bydelen lykkes med proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk?
• Beskriv eventuelle utfordringer i arbeidet med proaktiv oppfølging (åpent)

I 2020 inkluderte vi et åpent spørsmål om hvordan kommunalt psykisk helse- og rusarbeid er involvert i oppfølgingen etter vold, selvmordsforsøk eller pårørende/etterlatte ved selvmord. Basert på disse svarene laget vi svaralternativer på spørsmålet som vises i tabell 9.1. og som ble tatt med både i 2021, 2022 og 2023. Det er relativt små endringer i svarfordelingen fra 2021 til 2023.

Tabell 9.1      Antall og andel som svarer på hvilken måte tjenestene blir involvert på i oppfølgingen etter vold, selvmordsforsøk eller pårørende/etterlatte ved selvmord, 2021 - 2023.

Under "Annet" nevnes at de involveres om familien tar kontakt, melding fra spesialisthelsetjenesten, via lege eller samarbeid med politi eller legevakt, ved bekymringsmeldinger, eller at naboer eller pårørende tar kontakt.

Det er endringer i tidsserien i løpet av årene 2018-2023, men for noen av punktene kan vi se utviklingen, se tabell 9.2. I 2023 er det 50 prosent som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer for oppfølging av personer etter selvmordsforsøk, mens andelen i 2018 var 39 prosent, så det er en økning på 11 prosentpoeng på fem år. Det er en nedgang i andel som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer på oppfølging av personer med selvskadingsproblematikk på fire prosentpoeng fra 2022 til 2023. Ellers er det små endringer fra 2022 til 2023.

Tabell 9.2      Prosent av kommunene/bydelene som svarer at de har etablert skriftlige rutiner/prosedyrer for ulike områder, 2018-2023.

Tabell 9.3 viser alle temaene som inngikk i kartleggingen i 2022 og 2023, og resultatene viser at det er mange kommuner som mangler skriftlige rutiner/prosedyrer for disse situasjonene. Årsaken er trolig at mange ikke er i kontakt med tjenestene i utgangspunktet når handlingen skjer eller situasjonen oppstår. Siste rad viser at det er 63 prosent som oppgir at de har skriftlige rutiner/prosedyrer for å utføre voldsrisikovurdering og voldshåndtering hos personer med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer som mottar kommunale tjenester.

Det er særlig skriftlige rutiner/prosedyrer for samarbeid med spesialisthelsetjenesten mange mangler, og for oppfølging av personer som har utøvet vold, seksualisert vold og skadelig seksuell atferd mot andre barn og unge.

Tabell 9.3      Prosent av kommunene/bydelene som svarer at de har etablert skriftlige rutiner/prosedyrer for ulike områder, 2023.

Figur 9.1        Prosent som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer for ulike tema. 2022 og 2023.

Som vist i siste rad i tabell 9.4 svarer totalt 90 prosent av kommunene/bydelene at de har gjort seg kjent med det veiledende materiellet om forebygging av selvskading og selvmordsforsøk (nederste rad) i 2023. Dette er en økning fra 77 prosent i 2018. Men det er også noen som svarte at de hadde gjort seg kjent med materiellet i 2022, men som ikke svarer det i 2023, da det er nedgang i andel for flere av kommunestørrelsesgruppene.

Tabell 9.4      Prosent av kommunene som har gjort seg kjent med det veiledende materiellet om forebygging av selvskading og selvmordsforsøk. Kommunestørrelse, 2018-2023.

Som vist i figur 9.2 er ligger kommunene i Troms og Finnmark litt lavere enn kommunene i de andre fylkene i 2023.

Figur 9.2        Prosent av kommunene som svarer at de har gjort seg kjent med det veiledende materiellet om forebygging av selvskading og selvmordsforsøk. Fylke, 2023.

Som vist i siste rad av tabell 9.5, er det en økning fra 26 til 50 prosent av kommunene/bydelene fra 2018 til 2023, som svarer at de har lagt en plan for å gjøre dette materiellet kjent for relevant helsepersonell. Som vist i figur 9.3, er det særlig de kommuner med over 50 000 innbyggere som har en tydelig økning. Fylkesfordelingen for 2023 er vist i figur 9.3.

Tabell 9.5      Prosent av kommunene som svarer at de har lagt en plan for å gjøre dette materiellet kjent for relevant helsepersonell. Kommunestørrelse, 2018-2023.

Figur 9.3        Prosent av kommunene som svarer at de har lagt en plan for å gjøre dette materiellet kjent for relevant tverrsektorielt samarbeid. Kommunestørrelse, 2023.

Figur 9.4        Prosent av kommunene som svarer at de har lagt en plan for å gjøre dette materiellet kjent for relevant tverrsektorielt samarbeid, 2023.

Det er vanskelig ut ifra dette å si at de som svarer at de har lagt en plan det ene året, faktisk har gjort materiellet kjent for relevant helsepersonell.

De to siste årene har vi spurt om kommunen har gjennomført kompetansehevende tiltak i løpet av det siste året når det gjelder personer med selvmordsatferd. Det var 40 prosent som svarte at de hadde gjennomført kompetansehevende tiltak siste år i 2021 og i 2023 var det 46 prosent som hadde gjennomført tiltak. Men det er store forskjeller mellom de største og minste kommunene, se figur 9.5.

Tabell 9.6      Antall og andel etter om de har gjennomført kompetansehevende tiltak i løpet av det siste året når det gjelder personer med selvmordsatferd, 2021 - 2023.

Figur 9.5        Prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har gjennomført kompetansehevende tiltak i løpet av det siste året når det gjelder personer med selvmordsatferd. Kommunestørrelse, 2023.

Det er ingen systematiske forskjeller mellom kommuner i ulike fylker når vi kontrollerer for kommunestørrelse.

Tabell 9.7 viser at blant de som har gjennomført kompetansehevende tiltak har flest (65 prosent) gjennomført VIVAT selvmordsforebyggingskurs og 51 prosent har hatt kurs i regi av RVTS (Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og 17 prosent oppgir å ha gjennomført kurs i regi av NSSF (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging) i løpet av siste år.

Tabell 9.7      Hvilke kompetansehevende tiltak har ansatte gjennomført når det gjelder arbeid med personer med selvmordsatferd, 2021 - 2023.

De 27 som svarer annet, kommenterer de at de har vært på andre kurs som ABC, CAMS, samarbeid med spesialisthelsetjenesten, e-læringskurs, SEPREP eller interne kurs.

De siste fire årene har vi spurt om kommunen/bydelen har et system for håndtering av vold i nære relasjoner. Av de 332 kommunene/bydelene som har svart (89 prosent av alle), er det 243 (73 prosent) som har svart at de har et slikt system. I 2020 var andelen 66 prosent. Fra figur 9.6 ser vi at de største kommunene, med unntak av Oslo, nå er oppe i 100 prosent. I Oslo er det noen færre som svarer at de har et slikt system på plass i 2023 enn i 2022. Det er bydel St. Hanshaugen og Alna bydel som nå svarer at de ikke har et slikt system. Men det er også manglende svar fra bydelene Sagene og Nordre Aker.

Figur 9.6        Prosent av kommunene som svarer at de har et system for håndtering av vold i nære relasjoner. Kommunestørrelse, 2020 - 2023.

Figur 9.7        Prosent av kommunene som svarer at de har et system for håndtering av vold i nære relasjoner. Fylke, 2020 - 2023.

Fra 2022 har vi tatt med et spørsmål om kommunalt psykisk- helse og rusarbeid er direkte involvert i kommunens/bydelens arbeid med å forebygge vold i nære relasjoner. Det er 340 kommuner/bydeler som har svart (91 prosent), og 58 prosent av disse svarer at de er direkte involvert. Det er små forskjeller i svarfordelingen i 2022 og 2023.

Tabell 9.8      Om kommunalt psykisk- helse og rusarbeid er direkte involvert i kommunens/bydelens arbeid med å forebygge vold i nære relasjoner, 2022 og 2023.

De som har svart ja, har i tillegg fått et spørsmål om hvordan de er involvert. Det er gitt 177 beskrivelser og det tilsvarer 90 prosent av de som har svart at de er direkte involvert.

• Deltar i møter/arbeidsgrupper/nettverk/ressursgrupper
• Det utarbeides strategi og handlingsplaner
• Noen utarbeider interkommunale handlingsplaner
• Noen arbeider både med forebygging og håndtering/prosedyrer
• Handlingsplaner vedtas politisk, men utarbeides av tjenestene
• Noen samarbeider med politiet, SLT.
• Noen kommuner har også etablert TryggEst[1]
• Noen kommuner har egen voldskoordinator
• Samarbeid med krisesenter
• Noen nevner Tryggere start - Tidlig inn i familier som lever med vold (Alternativ til Vold stiftelsen)

Noen beskriver nærmere hvordan de organiserer arbeidet:

Gjennom deltakelse rundt handlingsplan "vold i nære relasjoner". Deltar i holdningsskapende arbeidsgruppe i kommunen. Her deltar kultur, skole, politi, nav, barnevern, helsestasjon, ung i midtdalen, PPT og psykisk helse. Månedlige møter i lokal gruppe, 2 møter i året i den interkommunale gruppa (3 kommuner).  Deltar i styringsråd rundt tidlig innsats for barn og unge.  Krisesenteret er på barneskolene årlig, i 3. og 6. klasse. Da er helsesjukepleier alltid med.

Jordmødre gjør kartlegging av alle gravide og identifiserer risikofaktorer. Vold som tema under konsultasjoner med barna og at skolehelsetjenesten har opplegg om kropp, grenser og hva som er lov og ikke lov på tredje trinn.

Gjennom helsesirkelsamtaler med barn i 3., 8., og 10. klasse. Gjennom deltagelse i tverrfaglig team. Samarbeidsmøter med skole, fastlegene, barnevern samt egen ressursgruppe for ungdom.

Men det er ikke alle som har en plan, selv om de arbeider med å forebygge vold i nære relasjoner:

Det er ikke laget en systematisk plan på dette. Hvis det oppdages at barn er utsatt for vold i nære relasjoner, vil samarbeidsparter som barnevern/skolehelsetjeneste/lege etc. henvise de voksne inn til psykisk helse og psykisk helse vil da ta kontakt med eksterne samarbeidspartnere.  Det samme gjelder hvis psykisk helse får informasjon om vold i nære relasjoner vil de ta kontakt med aktuelle samarbeidspartnere. Både intern og eksternt.

Andre har vært involvert, men oppgir at planen ikke er implementert. Noen har innført BTI:

Kommunen har innført BTI - Betre tverrfagleg innsats, som skal bidra til at alle tilsette som møter gravide, barn, unge og familiar, skal handle ved uro og samhandle ved behov.   Kommunen har forplikta seg til å følge "Handlingsplan mot vald i nære relasjonar - Sunnmøre 2021-2025", som både har ein kunnskapsdel og handlingsdel.

Vi har tidligere spurt om hva som er de største utfordringene i arbeidet med vold og overgrep, og kommunene/bydelene meldte da om følgende punkter:

• Avdekking av problemer/identifisering
• Få de utsatte til å ta gode valg og motivere til endring
• Vold og overgrep i rusmiljø er utfordrende
• Å komme i kontakt med de som utøver vold
• Sosiale problemer og sårbare grupper
• Taushetsplikt kan hindre samarbeid
• Frykt for barnevern om de oppsøker hjelp
• Tid, ressurser og kapasitet

[1] https://www.bufdir.no/vold/tryggest/

Fra 2021 har vi tatt med et spørsmål om det har vært en økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene, og svarfordelingen er vist i tabell 9.9. I 2023 er det 40 prosent som svarer at de ikke vet, og dette kan bety at kommunene ikke har oversikt over antall tilfeller fordi ansvaret er spredt på ulike enheter eller fordi det ikke registreres systematisk. Det er 13 prosent som oppgir at det er registrert en økning i avdekking i løpet av de siste 12 månedene i 2023.  

Tabell 9.9      Om kommunen/bydelen har registrert noen økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene. 2021 – 2023.

Som vist i figur 9.8 er det de mellomstore kommunene (med 20000 – 50000 innbyggere) som i minst grad har oversikt over utviklingen (to av tre svarer 'Vet ikke'), mens de minste kommunene oftere svarer at det ikke har vært en økning. Det er særlig i kommuner med over 50 000 innbyggere mange har registrert en økning, der 53 prosent svarer at de har registrert en økning i avdekking.

Figur 9.8        Om kommunen/bydelen har registrert noen økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene. Kommunestørrelse, 2023.

Figur 9.9        Om kommunen/bydelen har registrert noen økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene. Fylke, 2023.

Det er 40 som har gitt en kommentar til svaret sitt og noen oppgir at de ikke har oversikt over utviklingen, andre at enkelte tjenester har opplevd økt pågang (som krisesenter og barnevern), mens noen også oppgir at det er nedgang i antall avdekkinger.

Det er fortsatt få som svarer at de i stor eller svært stor grad lykkes med proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk (18 prosent), se tabell 9.10. Det er økning fra 7 til 18 prosent fra 2021 til 2023 i andel som svarer i svært stor eller i stor grad, og en nedgang i andel som svarer i liten eller i svært liten grad.

Tabell 9.10    I hvilken grad har kommunen/bydelen lykkes med proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk, 2021 - 2023.

Fordi det fortsatt er få som svarer i stor eller svært stor grad, ser vi på andel som svarer i liten eller svært liten grad og sammenlikner kommuner av ulik størrelse (figur 9.12).

Figur 9.10      Prosent av kommunene/bydelen bydelene som svarer at de i liten eller svært liten grad lykkes med proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk. Kommunestørrelse, 2023.

Det er ikke systematiske fylkesforskjeller når vi kontrollerer for kommunestørrelse.

Det er gitt 76 kommentarer til utfordringer med proaktiv oppfølging i 2023 og de oppgir blant annet følgende utfordringer i arbeidet med proaktiv oppfølging:

• At personer ikke ønsker kontakt med kommunens tjenester (frivillig)
• Vanskelig å vurdere voldsrisiko
• Trenger mer støtte fra spesialisthelsetjenesten
• Får ikke beskjed fra spesialisthelsetjenesten at det foreligger voldsrisiko
• Uklare ansvarsområder mellom sykehus, kommune og politi
• Samarbeider med politiet/SLT
• Har ikke god nok kompetanse
• Mangler kapasitet/ressurser

En av kommunene svarer slik:

Tjenestebrukere med utfordrende atferd kan få tilbud om frivillige tjenester i form av psykisk helser og rustjeneste (andre tjenester som personlig assistanse etc.). Dette forutsetter at tjenestebruker mestrer å regulere egen atferd da kommunale tjenester er basert på frivillighet og ikke kan benytte tvungent helsevern.

Vanskelig å gi tjenester til brukere som ikke vil ta imot hjelp og er til fare for seg selv og andre.

En bydel oppgir at kompetansen er spredt:

Bydel kan per i dag ikke tilby et team med oppfølging til målgruppen. Kompetanse ligger spredd i ulike tjenestesteder. Kompetansen er i hovedsak tilgjengelig på dagtid i ukedager. Ikke kvelder/helger eller røde dager. Gjennomføring av kommunale vedtak gjøres noen ganger i samarbeid med privat aktør (Flexbo) eller med spesialisttjenesten APAS/Fact.

At det er vanskelig å vurdere voldsrisiko beskrives av flere:

Det er en utfordring å avklare om en person er i en psykisk stabil eller ustabil periode.  Dette innebærer at det alltid vil være en viss usikkerhet om vedkommende kan utøve vold. Vi har lang erfaring med at brukere, særlig med ROP lidelser, ofte er ustabile i perioder. Det vil da være utfordrende å komme i posisjon til å kartlegge den psykiske helsa. Dette er oftest krevende når det er aktiv rus som følges opp.

Å ta opp temaet kan i seg selv føre til voldsrisiko:

Høy voldsrisiko knyttet til samtaler om tematikken.

Dette jobbes det aktivt med gjennom 2023. Svært krevende problemstilling. Samarbeid med spesialisthelsetjenesten i enkelt saker.

Liten kommune, personer må følges opp individuelt, noe som byr på utfordringer i tilnærmingen. Oppfattes fort som direkte anklager mot utøver.

Vanskelig å være tett på i noen tilfeller da personene takler dette dårlig.

Det kan også være vanskelig å komme i posisjon:

Oppnå kontakt med, og samtykke fra personene det gjelder for å kunne gi proaktiv oppfølging

Komme i posisjon og at den enkelte er trygg på seg selv.

Tilbudene er frivillige, og det er vanskelig å komme i posisjon til å gi hjelp.

Erkjennelse er ikke alltid til stede:

De voksne erkjenner ikke at dette skjer/har skjedd, når barna forteller om vold.

Det er heller ikke alltid tjenestene får beskjed:

Kommunens rus og psykisk helsetjeneste får ikke alltid informasjon om risiko for vold av spesialisthelsetjenesten, som f.eks kopi av voldsrisikovurderinger når det foreligger.

I noen kommuner ser dette ut til å være mer innarbeidet:

Foretar risikovurderinger og utarbeider tiltak i fht. enkeltbrukere. Det gjøres i ambulante tjenester, bofellesskap og på lavterskel helsetilbud mm. Risikovurderinger gjøres også på lokasjoner for å forebygge voldsutøvelse

Det er stort fokus på å vurdere voldsrisiko for mennesker med psykisk lidelse og/eller rusavhengighet.

Noen oppgir at dette er vanskelige oppgaver for en kommune og at de trenger mer hjelp fra spesialisthelsetjenesten:

Det er vanskelig å ivareta både pasient, omgivelser og personell. Vi opplever at dette ofte er personer som spesialisthelsetjenesten bør ta med ansvar, for vi ser ikke disse pasientene hele døgnet og har liten kontroll på hvilken tilstand de er i til enhver tid.

Vi jobber nå med å bedre kartlegging, sikre bedre oppfølging av ansatte og et tettere samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Jobbar opp mot spesialsthelsetenesta for å få dei til å forstå kva kommunen kan gjera, og kva kommunen ikkje kan gjera i samband med utskriving av personar med kjent valdshistorikk.

Samhandling med spesialisthelsetjenesten og ulike vurderinger i forhold til farekriterier og samfunnsvern.

Det er også noen kommuner som trekker frem samarbeid med politiet på dette området:

Her samarbeider vi mye med politiet. Utfordringen er at politiet deler vakt med nabokommune som er 7 mil unna og ofte vinterstengt vei. Dette skaper stor utrygghet blant personalet som skal yte helsehjelp da man vet at politi er minimum en time unna eller utilgjengelig ved vinterstengt vei.

Kommunen har ingen oversikt og kjennskap til alle saker. Vi er avhengige av at politiet tar kontakt og ber om bistand. Vi er også avhengige av at involverte ønsker hjelp selv.

Tett systematisk samarbeid med politi, PST, Kripos, ACT etc (det som er aktuelt i aktuell sak)

VI har et samarbeid med SLT-koordinator og politiet.

Vi har tett samarbeid med politiet via SLT - arbeid og spesialisthelsetjenesten. Utfordringer er at personer ikke ønsker oppfølging selv, så det er vanskelig å få samtykke i enkeltsaker.

Andre sier at de ikke har tilbud som er tilpasset dette arbeidet, eller at de ikke har proaktiv oppsøkende virksomhet. En av kommunene forteller at de har etablert prosjekt med Nav, politi, spesialisthelsetjeneste. En del mindre kommuner svarer at de ikke har personer med kjent risiko i tjenestene eller at de som oppsøker hjelp, må ha ønske om oppfølging. TryggEst nevnes av noen mens en kommune forklarer utfordringene med for lang tid mellom handling og dom:

Jobber tett på brukere med utfordringer knyttet til vold. Dette kan med føre at vi blir utsatt for frustrasjon og sinne. Det kan ende med mange avvik, anmeldelser, tidkrevende runder i rettsapparatet (som gjerne kan bruke år på å gjøre sitt). Krevende å stå i, men også veldig givende når vi er så heldig og ofte se gode resultater av denne jobbingen. Gøy å registrere adferdsendring til det bedre men frustrerende at rettsapparatet kommer med oppfølging kanskje ett år etter at vi har klart å snu situasjonen til noe bra. Det vil si at dommen gjerne avsies etter at pasienten er blitt behandlet, fungerer godt i samfunnet for så å bli dømt til noe gjennomført for kanskje 2 år siden. Dette burde vært en annen responstid på, som ville kunne hjelpe med å redusere bruk av vold og mer terapeutisk riktig.

Andre erkjenner at de har utfordringer med kunnskap og kapasitet

Lite personellressurser.

Lite kunnskap om hvordan jobbe proaktivt med gruppen

Kapasitet og kompetanse

Mangler et systematisk arbeid rundt den problematikken.

Ressurskrevende.  Det kommunale hjelpesystemet er mer og mer presset på kapasitet.

En av kommunene beskriver situasjonen slik:

Ofte opplever vi at det er så stort stigma og tabuområde mot å snakke om egen voldsutøvelse at det er vanskelig å få tak på dette. Men vi jobber kontinuerlig med å avdekke slike forhold og opplever at vi får flere som forteller om egen voldelige atferd.

Flere oppgir at dette er adferd som skjules:

Ofte skjult. Viktig at alle som er i kontakt, særlig med barn ser etter endret adferd og sjekker ut den

Skjer i den grad vi har kunnskap om hvem det gjelder, og atferdsutfordringer.

Rusproblemer har ofte sammenheng med voldsproblematikk:

Personen har begrenset selvinnsikt og tar ikke inn over seg at vedkommende er til fare for andre. En lykkes gjerne dersom personen har en relasjon til en eller flere i behandlingsapparatet som har tillit til og som i større grad kan motivere til å ta imot behandling/oppfølging/hjelp. Utfordringer ligger gjerne i saker der det er rusutfordringer. Grensesnittet mellom behandling og straff.

Personer med kjent risiko for voldsproblematikk, kan også ha samtidige rus- og psykisk helseutfordringer. Utfordring kan da være relatert til ansattes sikkerhet mtp tilbud om tjenesteyting. I enkelte tilfeller har det vært behov for bistand fra politi og vaktselskap for å utføre tjenesteyting forsvarlig mht sikkerhet til den det gjelder, eller i nabolag til vedkommende. Proaktiv oppfølging må ivareta sikkerhets/forsvarlighetsvurdering, som kan være utfordrende i seg selv.   Samhandling med spesialisthelsetjenesten kan også være, (har i noen tilfeller vært), utfordrende mht å gi helhetlig og koordinert tjenestetilbud.

Noen beskriver tiltak for å øke kompetansen:

Samhandling med spesialisthelsetjenesten, som i noen tilfeller har en annen oppfatning av voldsrisiko enn det kommunen har.  Kommunen har et prosjekt for å øke kompetansen til saksbehandlere som er i kontakt med spesialisthelsetjenesten om utskrivingsklare, slik at de kan vurdere voldsrisikovurderinger og be om bistand til å lage risikohåndteringsplaner.

VEL har innført kompetansehevende tiltak overfor alle ansatte med systematisk trening på både forebygging og håndtering av vold og trusler om vold for ansatte ved rusinstitusjoner og tiltak.

Vi har det på rusfeltet gjennom KoRus vest.

Det nevnes fokus på sinnemestring, utfordringer med små bygdemiljø og at det er utfordrende når spesialisthelsetjenesten har forventninger om at kommunen kan bruke tvang eller at de ikke alltid får vite om at det er voldsrisiko:

Vanskelig å få tilgang til opplysninger fra andre instanser om kjent voldshistorikk, både fra politi og sykehus. Økt oppmerksomhet det siste halvår

Det er 96 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de involveres i oppfølgingen etter vold, selvmordsforsøk eller pårørende/etterlatte etter selvmord gjennom deltakelse i psykososialt kriseteam eller annet kriseteam. Det er 84 prosent som oppgir at de involveres om andre tjenester tar kontakt, 83 prosent at de involveres om bruker tar kontakt, og 82 prosent om det kommer en henvisning. Det er 67 prosent som svarer at de involveres gjennom oppfølgende virksomhet. Svarfordelingen i 2023 er omtrent som i 2021.

I 2023 er det 50 prosent som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer for oppfølging av personer etter selvmordsforsøk, mens andelen i 2018 var 39 prosent, så det er en økning på 11 prosentpoeng på fem år. Det er en nedgang i andel som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer på oppfølging av personer med selvskadingsproblematikk på fire prosentpoeng fra 2022 til 2023. Ellers er det små endringer fra 2022 til 2023.

Det veiledende materiellet for forebygging av selvskading og selvmordsforsøk fra Helsedirektoratet har god spredning til kommunene. I 2023 er det 90 prosent av kommunene i landet som svarer at de har gjort seg kjent med det veiledende, og dette er en økning fra 77 prosent i 2018.

De tre siste årene har vi spurt om kommunen har gjennomført kompetansehevende tiltak i løpet av det siste året når det gjelder personer med selvmordsatferd. Det var 40 prosent som svarte at de hadde gjennomført kompetansehevende tiltak siste år i 2021 og i 2023 var det 46 prosent som hadde gjennomført tiltak, og det er særlig de store kommunene som svarer at de har gjennomført slike tiltak.

System for håndtering av vold i nære relasjoner oppgis å være på plass i 73 prosent av kommunene og dette er en økning fra 66 prosent i 2020. De største kommunene nå er oppe i 100 prosent, og dermed har alle kommuner i Norge med mer enn 50 000 innbyggere et system på plass for håndtering av vold i nære relasjoner, med unntak av noen bydeler i Oslo.

I 2022 og 2023 er det med et spørsmål om kommunalt psykisk- helse og rusarbeid er direkte involvert i kommunens/bydelens arbeid med å forebygge vold i nære relasjoner og 58 prosent svarer at de er direkte involvert, omtrent uendret fra 2022 (57 prosent). De oppgir at deltar i møter, nettverk, arbeidsgrupper eller ressursgrupper for å utarbeide strategi og handlingsplaner. Noen utarbeider interkommunale handlingsplaner, andre har etablert TryggEst eller har egen voldskoordinator.

I 2021-2023 har vi tatt med et spørsmål om det har vært en økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene, og det er 13 prosent som oppgir at det er registrert en økning i avdekking i løpet av de siste 12 månedene. Mange oppgir at de ikke vet (40 prosent) og dette kan skyldes at kommunen ikke fører noen samlet statistikk på avdekking av vold i nære relasjoner.

Det er få som svarer at de i stor eller svært stor grad lykkes med proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk (18 prosent), og til sammenlikning var andelen 7 prosent i 2021. Kommunene oppgir følgende hovedutfordringer når det gjelder proaktiv oppfølging av personer med kjent voldsproblematikk: at personer ikke ønsker kontakt med kommunens tjenester fordi det er frivillig å motta tjenester fra kommunene, at det er vanskelig å vurdere voldsrisiko, de trenger mer støtte fra spesialisthelsetjenesten, får ikke alltid beskjed fra spesialisthelsetjenesten om at det foreligger voldsrisiko, at det er uklare ansvarsområder mellom sykehus, kommune og politi eller at de mangler kompetanse, kapasitet og ressurser til å gjøre proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk.