Helsefellesskap og prioritering

­Etableringen av helsefellesskap der sykehus og kommuner skal samarbeide bedre om de som er mest sårbare i forhold til de organisatoriske skillene i helsetjenesten, er et av hovedgrepene i Nasjonal helse- og sykehusplan, som gjelder fra 2020 og for en fireårsperiode. Regjeringen og KS inngikk en avtale om å etablere 19 helsefellesskap i oktober 2019. Et helsefellesskap er en samarbeidsarena mellom hvert helseforetak og kommunene i opptaksområdet. Representanter fra sykehus, kommuner, fastleger, pasienter og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen og finne gode lokale løsninger. Nasjonal helse- og sykehusplan angir fire prioriterte grupper for helsefellesskapenes arbeid: barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser. Fellesskapene er organisert på tre nivåer, et overordnet årlig partnerskapsmøte, et strategisk samarbeidsutvalg og flere faglig samarbeidsutvalg. For å bidra til gode pasientforløp og en helhetlig strategisk tenkning er det anbefalt at lokale fastleger skal være representert på alle nivåene. Flere av helsefellesskapene har valgt å bruke kompetansebroen.no som digital samhandlingsplattform.[1]

Siden personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet skal prioriteres, antar vi at det er aktuelt for tjenesteutøvere/ledere i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid å delta aktivt i helsefellesskapene.

Målgruppene for helsefellesskapene er ikke nødvendigvis de mest sårbare pasientene som sådan, men pasienter som er sårbare i forhold til de organisatoriske skillene i helsetjenesten. De prioriterte pasientgruppene er pasienter med stort behov for samhandling.

I 2022 fant vi at 40 prosent av kommunene/bydelene svarte at ansatte i tjenestene hadde deltatt på arrangement eller møter der helsefellesskap har vært tema, og dette var en økning fra 27 prosent våren 2021. Det er også en liten økning i andel som svarer at helsefellesskapene har ført til bedre samarbeid og økt prioritering av voksne og barn/unge med alvorlige psykiske lidelser/og eller rusavhengighet, og noen færre svarer at de ikke vet om helsefellesskap har ført til bedre samarbeid eller økt prioritering til de som trenger det mest i 2023 enn i 2022. Det er stort behov for bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenestene og kommunene når det gjelder målgruppene for tjenestene innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, og helsefellesskapene har et potensial for å bidra til forbedring i samarbeidet rundt de prioriterte målgruppene. Det er viktig at det ikke blir spesialisthelsetjenesten alene som setter agendaen for helsefellesskapene, men at kunnskap om, og erfaring med, de inkluderte målgruppene som de kommunale tjenestene har, inkluderes på en systematisk måte i samarbeidet.  

I 2023 har vi tatt med følgende spørsmål i årets kartlegging:

• Har ansatte i tjenestene innen psykisk helse- og rusarbeid deltatt i aktiviteter i regi av helsefellesskap?
• Hvis ja, hvilke(n) aktivitet(er) har dette vært og hva har ev. vært tema?
• Har helsefellesskapet igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer?
  • Hvis ja, hvilke tiltak har dette vært?
• I hvilken grad har helsefellesskapet bidratt til å øke prioriteringen til de pasientene/brukerne som trenger det mest?
• I hvilken grad har helsefellesskapet bidratt til å bedre samarbeidet med psykisk helsevern for voksne?
  • Om dere har kommentarer til dette, skriv her:
• I hvilken grad har helsefellesskapet bidratt til å bedre samarbeidet med psykisk helsevern for barn og unge?
  • Om dere har kommentarer til dette, skriv her:
• I hvilken grad har helsefellesskapet bidratt til å bedre samarbeidet med TSB (Tverrfaglig spesialisert rusbehandling)?
  • Om dere har kommentarer til dette, skriv her:
  • Om dere har andre kommentarer/erfaringer med helsefellesskap, kan dere skrive her:

Prioriteringer:

• Er det noen personer eller grupper av personer dere må/kan prioritere bort når dere vurderer hjelpebehov?
  • Hvis ja, hvilke personer eller grupper av personer er dette?
• Opplever dere at det er noen personer eller grupper av personer som har behov for bistand, men som ikke ber om det?
  • Hvis ja, hvilke personer eller grupper av personer er dette?

[1]  Se f.eks. helsefellesskapene Ahus: https://www.kompetansebroen.no/samhandling/helsefellesskapene-ahus?o=ahus

Det er 39 prosent av kommunene/bydelene som svarer at ansatte har deltatt på aktiviteter i regi av helsefellesskap.

Tabell 10.1    Antall og andel som har svart at ansatte innen psykisk helse- og rusarbeid har deltatt på aktiviteter i regi av helsefellesskap, 2023.

Her er det interessant å se på andel som svarer ja i forhold til kommunestørrelse (figur 10.1) og geografisk spredning (figur 10.2).

Figur 10.1      Andel kommuner/bydeler som svarer at ansatte i psykisk helse- og rustjenesten har deltatt i aktiviteter i regi av helsefellesskap. Kommunestørrelse, 2023.

Figur 10.2      Andel kommuner/bydeler som svarer at ansatte i psykisk helse- og rustjenesten har deltatt i aktiviteter i regi av helsefellesskap. Fylke, 2023.

Her er det helseforetak som er det mest interessante, og som vist i figur 10.2 er det variasjon mellom opptaksområdene i andel av kommunene som har deltatt i aktiviteter i regi av helsefellesskap.

Figur 10.3      Prosent av kommuner/bydeler i opptaksområdet som svarer at ansatte i psykisk helse- og rustjenesten har deltatt i aktiviteter i regi av helsefellesskap. Helseforetak, 2023.

Av de 135 som har svart at de har deltatt i slike aktiviteter, er det 131 som har beskrevet hva de har deltatt på.

Fra svarene ser vi at dette dreier seg om ulike møter, seminarer, deltakelse i arbeidsgrupper, nettverk og fagdager. Noen har beskrevet mer utfyllende hva de har vært med på:

Barnekoordinator er meldt inn som representant samarbeid "barn som pårørende" i regi av helsefellesskapet, Ressursnettverk kompetansebroen.

Deltakelse i lokalt samarbeidsutvalg, medarbeidere i barne- og familietjenestene har deltatt i flere delprosjekter, søsken som pårørende og dialogbasert inntak evaluering.  FACT - samarbeidet, jevnlige faste samarbeidsmøter med spesialisthelsetjenesten, faglig samarbeidsutvalg.

Deltakelse på 2 dagers erfaringskonferanse med samhandling som hovedtema.    Vår erfaringskonsulent har deltatt som brukerrepresentant inn i arbeidsgruppe for å etablere en samarbeids/samhandlingsprosedyre mellom spesialisthelsetensta (nærmeste DPS) og kommunene tilknyttet DPSet.

Det er etablert kontaktmøte mellom spesialisthelsetjenesten St. Olavs hospital for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling og Trondheim kommunes psykisk helse- og rustjenester, saksbehandlingstjeneste og tjenester til personer med utviklingshemming.     Tema for møtene er informasjon om hverandres tjenester, hvordan vi skal samarbeide for å løse floker, utskrivingsklare pasienter, etablering og samarbeid om FACT team.

Fagansvarleg i tenesta deltek i Forum for psykisk helse- og rusarbeid i Telemark og arbeidsgruppa for psykisk helse- og rus i Vest-Telemark. Desse nettverka kan orientere helsefellesskapet om arbeidet sitt på forespørsel.

Fagutvalg for personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer  - Arbeidsgruppe som utreder muligheter for FACT-team i Grenland  - Vi har et forum for psykisk helse og rus i Telemark hvor vi er med og dette forumet er tilknyttet til fagutvalget og rapporterer til dette.

Dialogsamling med Sykehuset innlandet og tilhørende kommuner der helsefellesskapet ble presentert og diskutert. Men, vi ser behov for mer informasjon rundt helsefellesskapet, og hvordan dette skal styrke samarbeid/ samhandling mellom helseforetakene og kommunene.  På dialogsamlingen ble forslag til fagutvalg psykisk helse barn og unge presentert, som et forslag - dette skal behandles til høsten

Barn og unges helsetjeneste i Møre og Romsdal. Seminar i sikkerhetspsykiatrien m.m. Deltagelse i lokalt samarbeidsutvalg.

Jevnlige samhandlingsmøter mellom DPS, TSB, Fredrikstad kommune. Det har også vært møter mellom BUP og tjenester for barn og unge.  Samhandlingsforum arrangert med 86 deltakere fra sykehus og kommuner i helsefellesskapet.  Prioritering av innsats til personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer   Psykiatri og rus er et felt der det kreves samordnet innsats fra helsefellesskapet for å sørge for gode tjenester til en gruppe pasienter med store behov. Det er bedt om innspill både til vår egen handlingsplan og Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Samhandlingssjef for kommunene har hatt møte med kommunerepresentanter (SSU m.fl.) for å diskutere og forankre prioriteringer. SSU inviteres til diskusjon om hvilke områder helsefellesskapet bør prioritere.

Det er blant annet etablert arbeidsgruppe med representanter fra spesialisthelsetjeneste psykisk helse og avhengighet, brukerrepresentant og en fra hver av kommunene i Vestfold som har fått et klart oppdrag om å utarbeide rutiner for forbedring av samarbeid rundt brukergruppen ROP-pasienter (herunder eks oppgavefordeling/samhandling rundt TUD)

Ledersamarbeidsforum med BUP og kommune 4 ganger i året samt brukerrettet samarbeidsforum med BUP og kommune 6 ganger i året: skolefraværworkshop, analyse av henvisningsårsak og diagnoser i egen kommune.    For voksne: Faste møter i SLT med ulike fagtemaer. Fagdag på tvers - ulike fagtemaer fra gang til gang.

Samarbeidsmøter jevnlig gjennom året. Tema er hvordan vi best kan gi tjenester til de med behov. Det har vært problematisert oppfølging av TUD-pasienter, hvordan best følge de opp nå når DPS'et har overtatt ansvaret for disse pasientene.

Det har vært gjennomført møter der frivillige har jobbet med gruppens mandat. Pr tid innhentes kunnskap fra samarbeidsparter som f.eks. ambulanse, legevakt, politi, brann og redning, frivillige organisasjoner og stiftelser som alle møter mennesker med ROP-utfordringer.   Gruppen skal deretter utarbeide en forsøksmodell for bedre samhandling mellom kommunale tjenester og helseforetak.

Det er én av fire kommuner/bydeler som oppgir at helsefellesskapet de er en del av har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.

Tabell 10.2    Antall og andel som har svart på om helsefellesskapet har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, 2023

Andelen som svarer ja øker systematisk med kommunestørrelse, og det er de samme fylkene som ligger høyt som for aktiviteter i regi av helsefellesskap.

Figur 10.4      Antall og andel som har svart på om helsefellesskapet har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Kommunestørrelse, 2023

Figur 10.5      Prosentandel som har svart på om helsefellesskapet har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Fylke, 2023.

Også her er det mest relevant å se på variasjon i opptaksområdene for helseforetakene.

Figur 10.6      Prosentandel som har svart på om helsefellesskapet har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Helseforetak, 2023.

Når vi spør hvilke tiltak dette er, nevnes samarbeid rundt FACT-team, ROP-nettverk eller bruk av tvang. Noen oppgir at tiltakene handler om barn og unge, men de aller fleste tiltakene ser ut til å handle om voksne målgrupper. Men som vist i neste figur er det foreløpig flest som svarer at de ikke vet om helsefellesskapet de er en del av har bidratt til økt prioritering av de som strenger det mest eller om samarbeidet er forbedret. Det er ingen av disse målgruppene som skiller seg ut, men det er noen færre som svarer at samarbeidet med TSB har blitt bedre gjennom bidrag fra helsefellesskapet enn for psykisk helsevern.

Figur 10.7      Prosentandel som har svart på i hvilken grad helsefellesskapet har bidratt økt prioritering eller bedre samarbeidet, 2023

Fra kommentarene som er lagt inn ser vi at mange svarer at de har kommet i gang, men at dette vil ta tid. Noen svarer at samarbeidet har vært godt fra før, og at det derfor ikke kan forventes at helsefellesskapet skal bidra til bedre samarbeid. Men det er også noen som svarer at de ikke hører noe om helsefellesskap og at dette er noe som foregår på et høyere nivå enn på kommunalt enhetsnivå.

Når det gjelder samarbeid med psykisk helsevern for voksne, har det kommet noen kommentarer som vi tar med:

Arbeidet er i gang, men tar tid. Samarbeidet spesialisthelsetjeneste og kommune er i ferd med å bli bedre.

De ulike avdelingene blir gjennom møtene mer kjent med de faktiske forholdene rundt brukerne, og de vil derfor få en bedre tilrettelagt behandling.

Foreløpig ligger det overordnet, oppleves byråkratisk og lite praksisnært

Foreløpig liten endring i samarbeidet, men fått ein kanal til å meldebehov/ønsker.

Gjennom helsefellessakapet og samhandlingsrådet for psykisk helse og rus (nedsatt av helsefellesskapet) har blant annet bidratt til bedre samhandling.

Gjennom interkommunal rådgiver som har oversikt og passer på å gi gjensidig informasjon mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.  Samarbeid med FACT

Helsefellesskapet er fortsatt i tidlig fase og følgelig for tidlig å stadfeste effekt av arbeidet, men det oppleves på ledernivå at kommunikasjonen er god, samt at det er etablert interkommunale nettverk som skal samhandle med spesialisthelsetjenesten rundt ulike utfordringer.

Helsefellesskapet er relativt ferskt. Pandemien har nok også bremset noe på utviklingsrommet.    FACT teamet er for vår del en satsing som avhjelper samarbeidet med spesialisthelsetjenesten noe.

Vi opplever at det fortsatt er i oppstartsfasen, og stort behov for informasjon som beskriver klart "hva som skal gjøres hvor". Det er fortsatt noe uklart for oss i kommunen hvordan dette skal fungere annerledes enn tidligere oppbygging/ organisering.

Vi opplever at spesialisthelsetjenesten er lite lydhør for kommunens behov og muligheter for ivaretagelse av pasienten

Når det gjelder barn og unge, er for eksempel følgende kommentarer gitt:

Barn og unge hadde fagnettverk i forkant av helsefellesskapet sin oppstart, og ein har vidareutvikla den strukturen.

Det er mye kommunene skal håndtere på egen hånd, spørsmålet er om kommuner i Innlandet greier det alene, eller om tjenester bør bli mer interkommunale for å være robuste nok.

Det er opprettet samarbeidsmøter mellom de i kommunen og helseforetaket som jobber direkte mot tjenestemottakerne.

Det konkrete arbeidet i helsefellesskapet er ikkje kome så langt enno.  Mandat for fagutval psykisk helse barn og unge er under utarbeiding.

Er i gang med felles prosjekt, samt planlegger samarbeid om psykologstilling

Helsefelleskapet her har prosjekt for å se på fagutvalg for barn og unge psykisk helse, og dette tror vi blir bra.  Ut over dette opplever vi at det fortsatt er i oppstartsfasen, og stort behov for informasjon som beskriver klart "hva som skal gjøres hvor". Det er fortsatt noe uklart for oss i kommunen hvordan dette skal fungere annerledes enn tidligere oppbygging/ organisering.

Samarbeidet er kommet for kort til at dette har fått effekt. Barn og unges psykiske helse er et av satsingsområdene i helsefellesskapet vårt, så det kommer.

Unge mennesker med behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og kommunal oppfølging er tema i møter mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Dette er en målgruppe som utfordrer tjenestene på flere områder, og er en viktig prioritering.

Når det gjelder samarbeid med TSB, er det gitt noen kommentarer om FACT, at de er i oppstartsfasen eller at de ikke har noen fra kommunen som får behandling i TSB.

Det har også kommet 62 kommentarer på helsefellesskap generelt, og der er det flere som er inne på at dette foregår på et høyere nivå:

Øverste leder og leder for pleie og omsorg har deltatt på noe ift. helsefellesskap - men ingenting av dette er delt med Rus og psykisk helsetjeneste.

Det er utfordringer ved at helsefellesskapet ikke kan vedta hva kommunene skal følge opp. Selv om noe blir vedtatt i helsefellesskapet så betyr det ikke at alle kommuner følger opp. Dette gjør det av og til skjer lite med det som vedtas eller at det kun følges opp av noen kommuner.

Det opplevest i kommunene som om det er meir tilrettelagt for samarbeid med spesialisthelsetenesta når det kjem til arbeid med vaksne, enn det er for samarbeid med born.

Usikkerhet knyttet til kva helsefelleskapet er, ihvertfall på barne og ungsomsfeltet. Og heller ikkje på voksenfeltet.

Fastlege er med på helsefellesskapsmøtene som videre informerer fastleger i de tre sektorene om kommunale tilbud. Flere pasienter har søkt seg inn til tjenester på bakgrunn av dette.

Fokuset blir ofte stort på utskrivningsklare pasienter og økt press på tjenestene på begge nivå.  Fokuserer også på hvordan vi kan samarbeide bedre om utskrivingsklare pasienter gjennom felles forståelse. I tillegg spørsmål om endringer i organisasjon og organsiering av tjenester.

Helsefellesskap bidrar til at personalet kan holde seg faglig oppdatert, hente råd og yte en bedre tjeneste.

Vi er ikke kjent med at det er igangsatt noe arbeid på dette området.

Vi har ikke erfaring med helsefellesskapet - har ikke kjennskap til hva det gjør/skal gjøre.

Vi hører ingenting om helsefellesskapet ute i tjenestene.

 I 2023 har vi forsøkt å finne ut om det er noen personer eller grupper av personer kommunene prioriterer bort når de vurderer hjelpebehov, og det er 94 prosent av kommunene/bydelene som har svart (n=348). Det er 106 kommuner (30 prosent) som svarer at det er noen som ikke må/kan prioriteres. Det mest interessante er hvilke grupper dette er.

Tabell 10.3    Er det noen personer eller grupper av personer dere må/kan prioritere bort når dere vurderer hjelpebehov?

Når vi går gjennom svarene ser vi at det er stor variasjon mellom kommunene. Noen presiserer at de ikke «prioriterer bort», men at de prioriterer de ned ved å sette de på venteliste. Dersom de vurderes å ikke ha behov for psykisk helse- og/eller rustjenester, kan de henvise til andre tilbud som frisklivssentralen og ulike tilbud drevet av frivillige organisasjoner. De som har lavterskeltjenester, som RPH, oppgir at de henviser til dette tilbudet dersom det ikke er høy grad av alvorlighet eller stort funksjonsfall. Andre oppgir at alle får tilbud om kartlegging, og at resultatet av kartleggingen viser hvilket tilbud de skal få. Det virker også å være en del kommuner som nå opplever stor pågang, som kanskje for første gang har måttet diskutere prioriteringer.

Det er ingen grupper som systematisk kan prioriteres bort. Det avhenger av individuelle vurderinger, tidvis vurdert opp mot alvorlig, kostnad og nytte. Kommunen har et beskrevet ansvar i alle hovedforløp, fra mild og moderat, til langvarig og komplekse. Det jobbes med å se om det er ulike oppgaver som kan ivaretas av andre enn kommunalt ansatte, slik som bruker selv, pårørende, frivillige eller organisasjoner. Dette handler mer om individuelle vurderinger av nivå på tjenester og hva den enkelte selv må sørge for, fremfor å prioritere bort grupper av personer.

Noen oppgir hvilke grupper som får høyest prioritering:

Gravide, småbarnsforeldre, barn/unge under 18 år og alvorlige tilstander blir prioritert først

Personer med kortvarige og midlere forløp prioriteres lavere, når det ikke er barn involvert. Man kan ikke i like stor grad som før følge opp med "støttesamtaler" over tid. Det gjøres en betydelig hardere prioritering av hvem som kan få bistand fra kommunal tjeneste. Man forsøker å guide inn til lavterskeltilbud som f.eks. støttekontakt eller gruppetilbud der det er mulig.

Det er også en del som oppgir at de ikke kan prioritere følgende grupper:

Personer med lette psykiske helseutfordringer uten mindreårige barn.

Brukere som tilhører hovedforløp 1 - terskelen er hevet og det brukes venteliste.

De med milde og minst symptomer med minst hjelpebehov

Dersom deres symptomtrykk ikke medfører nedsatt funksjonsevne i hverdagen, og disse kan tilbys for eksempel kurs eller lignende for å mestre sine symptomer bedre

Normale hendelser og livskriser og sorg oppgis av flere:

Brukarar som er i livskrise og sorg.

Barn med påregnelige og forbigående plager knyttet til normale hendelser og normale livsfasereaksjoner. Der veiledes foreldre, barnehager/skoler ved sosiallærere/pedagoger slik at de kan støttes barnet/ungdommen. Tilbyr regelmessig foreldrestøttende grupper, gir tips om selvhjelp, validering, men nomalisering.

De med lettere psykiske helseplager, som naturlige livsløpsplager, (sorg, tapssituasjoner) Henviser til selvhjelpstiltak og lag/foreninger, frisklivssentre.

For voksne gjelder det personer med normalutfordringer innenfor et livsløp.   

Men om de ikke har et tilbud å henvise de videre til, er det vanskeligere:

Me møter personar som har ei formeining om at dei har psykiske utfordringar, men som me (saman med dei) kjem fram til at er normalreaksjonar på belastning, livssituasjon eller anna. Men vanskeleg å seie at dei skal prioriterast bort.

Mennesker med lettere helseutfordringer så som søvnvansker, angst, depresjon. Gode selvhjelpsløsninger trengs.

Milde og moderate psykiske plager. Sorg. Personer som står i fare for å bli sykemeldt som følge av stress og utbrenthet.

Ensomhet og sosiale problemer nevnes av noen:

Henvisninger som utelukkende er begrunnet i ensomhet eller økonomiske forhold kan bli prioritert bort og få avslag på søknad om tjenester i psykisk helse og rustjenester

Autisme nevnes også av noen kommuner:

Familier med barn innen autismespekteret som søker om veiledning direkte inn i hjemmet, her har vi ikke et tilbud.  Ellers diskuterer vi prioriteringer for tiden da pågangen er stor. Det er ikke alltid vi klarer å gi tilbud om det de ønsker. Noen søker for eksempel om samtaler, men får tilbud om Assistert selvhjelp.

Noen kommuner har ikke tilbud utover miljøtjenester til voksne i forløp 3:

Alle som faller inn under hovedforløp 3 blir henvist til behandling i spesialisthelsetjenesten, men kan få miljøtiltak i kommunen.

Andre oppgir hvem de ikke prioriterer uten å beskrive nærmere:

Hovedforløp 1 og 3 - barn og unge. Hovedforløp 2 - voksne

Dersom de får behandling i spesialisthelsetjenesten eller har behov for andre tilbud, kan kommunene prioritere å heller hjelpe andre:

Alt ettersom behovet er.  Har dei teneste i 2. linje, så kan det hende dei greie seg med det utan kommunalteneste. Vi pleie å samarbeide med dei. Må sjå på funksjon/funksjontap, alder, nettverk, arbeid.  Vurdere totalbelastning.

Der andre helsetjenester er inne blir dette noe nedprioritert. Kortere oppfølgingsperiode ved milde/moderate utfordringer, med informasjon om at ved behov kan tjenestene søkes på nytt senere.

Der me ser at dei treng hjelp av spesialisthelsetenesta eller der me vurderer at dei treng eit anna hjelpetilbod.

Eller at de har andre kommunale tjenester eller henvises til annen oppfølging:

Brukere som har fått bolig i bemannet bofellesskap mister ofte muligheten til å benytte kommunens hjelpeapparat på lik linje med andre innbyggere. Det ligger en forventning i at "boligen" er selvforsynt.

Brukere som har tjenester fra flere tjenesteområder

Eldre (over 70?)  med psykiske lidelser får ordinære hjemmetjenester

Høy alder - overføres hjemmesykepleien

Vi ser også iblant at dersom vi må nedprioritere noen pasienter, er det de som har tjenester hos andre enn psykisk helsearbeid f.eks hjemmetjenesten.

Eller de ser at det er andre som klarer å følge opp:

De med mildere og mindre alvorlig, og kortvarige lidelser, samt det som vi ser har flere tilbud og instanser inne som kan ivareta dette i en periode.

De med moderate psykiske helseplager som har andre tjenester som dekker behovet, eller som kan få dekket sitt behov på et lavere nivå

Dei som har andre tenesteytingar og som dermed har forsvarleg helsehjelp/tenester

Men noen må prioritere ned eldre:

Eldre der ensomhet er utfordringen.

Eldre over 70 år

Eldre som bor i bemannede boliger (omsorgsboliger/sykehjem)

I en periode med fravær og høyt arbeidspress, er eldre som mottar heldøgnsomsorg/ hjemmetjenester prioritert ned.

Kun en av kommunene nevner personlighetsforstyrrelser:

FACT psykisk helsetilbud: Personer med alvorlig personlighetsforstyrrelse gis begrenset tilbud

Noen henviser til prioriteringsveilederen:

Benytter oss av prioriteringsveilederen slik at en sikrer at pasient får behandling på riktig nivå.

Større kommuner har mange tilbud de kan henvise videre til om de ikke kan prioritere de:

For å ta unna viser vi ofte kjapt videre, om forsvarlig/ mulig:   - Samlivsbrudd/ foreldrekonflikter må til familievern i byen (stiftelse),   - milde symptomer går til helsesykepleier og får veiledning av Psykisk helseteam BF,   - støtte/ hjelp/ veiledning til pårørende til pårørendesenteret (Sanitetsforeningen),   - voldsproblematikk til Krisesenteret

Henvisninger vedrørende ektepar/samboere som ikke har barn og som har samlivsutfordringer. Anbefaler de andre typer tiltak.   Ved sorg, har vi et godt samarbeid med Diakonene i kommunen og de tar ofte disse sakene.   De med fysiske utfordringer, der hovedutfordringen er isolasjon, samarbeider vi med besøkstjenesten og frivillige organisasjoner.

En av kommunene vil ta i bruk nytt verktøy for å kunne prioritere bedre:

Fram til nå har vi ikke gjort det. Kommunen vil i løpet av 2023 bruke ressurskalkulator som vil bidra til å gjøre prioriteringer, samt at det er utarbeidet en tjenesteguide som presiserer kriteriene for å utløse rettighet på ulike vedtakstjenester

Noen oppgir at de må prioritere ned de med størst hjelpebehov, og at tilbud til noen handler om behovet til andre:  

Dei som har rett på hjelp frå spesialisthelsetenesta skal hovudsakleg få sitt tilbod der.   Tidsavgrensa tilbod etter behov til dei som ikkje treng oppfølging over lang tid.  Ved avgrensa ressursar må me nokre gonger prioritere bort kjende brukarar med kjende problemstillingar. Får då berre hjelp til det mest nødvendige.

Det hender ofte at vi må flytte avtaler for å prioritere de med mest akutte behov og dermed flytte på de med mindre alvorlige og ikke-akutte problemer

Dette er en løpende vurdering - når det er krise for en, må vi velge bort en som er i en stabil periode.

Forebygging oppleves å ikke kunne prioriteres høyt nok av noen:

Nedprioriterer noe i forløp 1, samt forløp 0, forebygging.  Bruker veiledet internettbehandling, gruppeterapi og kurs for å bidra til bedre kapasitet i forløp 1.

Normalbefolkning når det gjelder helsefremmende forebygging.

Normalreaksjoner, livsbelastninger, utmattelse/utbrenthet. Forebygging.

Noen prioriterer etter behov:

Må prioritere ned de med milde forløp for å kunne tilby de med store behov.

Man må prioritere ned tjenester som ikke er lovpålagte.

Noen gjør som spesialisthelsetjenesten, og sier at de som ikke nyttiggjør seg av tilbudet prioriteres ned:

Kroniske pasienter med samme utfordringsbilde som ikke nyttiggjør seg behandling/oppfølging.

Langvarige alvorlige lidelser som ikke responderer på samtaleterapi

Det er kanskje ikke overraskende at noen kommuner nå begynner å benytte samme språk som spesialisthelsetjenesten («nyttiggjør seg behandling/oppfølging»), men da er det er stor fare for at de sykeste ikke får hjelp, hverken av spesialisthelsetjenesten eller av kommunene.

Noen nevner også barn av flykninger som en gruppe som de ikke får prioritert:

Mulig at vi ikke gir god nok oppfølging til barn av flykninger, pga. språkproblemer og mangel på kompetanse om traumer PTSD.

Kapasitetsutfordringer fører til lavere prioritering på flere områder:

Det er ikkje kapasitet til å hjelpe dei som får hjelp andre plassar, då slappar ofte kommunen av i staden for å ha nok ressurser til å få til intensivt og godt arbeid ilag med td spesialisthelsetenesta evt barnevern. Presset er så stort på dei få som jobbar i tenesta, så det gir sjukmelding og lite kapasitet til oppfølging. Det er heller ikkje kapasitet til å hjelpe dei med mindre symptom, slik at ein får forebygge.

Det er 255 kommuner/bydeler som har beskrevet grupper som har udekkede behov for tjenester. Det som kommer fram av svarene er særlig følgende grupper:

• Ungdommer, gutter spesielt, som har mistet retning og mål i livet.
• Menn i alle aldre som ikke søker hjelp.
• Vold og overgrep i nære relasjoner, unge gutter, også fra etniske minoriteter.
• Barn og unge uteblir fra skolen, men som ikke opplever det som et problem å være hjemme.
• Personer med alkohol- og rusavhengighet som ikke søker hjelp
• Barn i konfliktfylte hjem med skilte foreldre
• Barn og unge som ikke ber om hjelp, men som opplever skam knyttet til for eksempel barnefattigdom og lav sosioøkonomisk status
• Enslige mindreårige flyktninger og flykninger generelt
• Personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblematikk (ROP) som ikke ønsker hjelp og som er samtykkekompetent
• Alvorlig syke som ikke vil plage andre, typisk eldre.

Det er 39 prosent av kommunene/bydelene som svarer at ansatte innen psykisk helse- og rusarbeid har deltatt på aktiviteter i regi av helsefellesskap. Det er betydelig variasjon i hvor stor andel av kommunene som oppgir å ha deltatt i ulike HF-opptaksområder. Det er én av fire kommuner/bydeler som oppgir at helsefellesskapet de er en del av har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.

I 2023 har vi forsøkt å finne ut om det er noen personer eller grupper av personer kommunene prioriterer bort når de vurderer hjelpebehov, og det er 30 prosent som svarer at det er noen som ikke må/kan prioriteres.

Når vi går gjennom svarene ser vi at det er stor variasjon mellom kommunene. Noen presiserer at de ikke «prioriterer bort», men at de prioriterer de ned ved å sette de på venteliste. Dersom de vurderes å ikke ha behov for psykisk helse- og/eller rustjenester, kan de henvise til andre tilbud som frisklivssentralen og ulike tilbud drevet av frivillige organisasjoner. De som har lavterskeltjenester, som RPH, oppgir at de henviser til dette tilbudet dersom det ikke er høy alvorlighet eller stort funksjonsfall. Andre oppgir at alle får tilbud om kartlegging, og at resultatet av kartleggingen viser hvilket tilbud de skal få. Noen oppgir at de ikke kan prioritere det som kan være normale hendelser i et liv, livskriser, sorg, ensomhet og sosiale problemer. Andre oppgir at de prioriterer ned de som får tjenester fra andre, slik at de kan hjelpe de uten annet tilbud først. Andre igjen, opplever å ikke kunne prioritere forebygging pga. stor pågang. Andre oppgir at kapasitetsutfordringer fører til at noen må prioriteres ned. Det er også noen som forklarer at dersom én tjenestebruker får store utfordringer, må andre tjenestebrukere vente på bistand – dvs. en klassisk prioriteringssituasjon.